På et lite sted langt fra sentrum har Kvitnes Gård skapt et eventyr. Hit kommer de fra hele verden for å jobbe

– Hva i alle dager har jeg gjort nå, spurte kokken Espen Jensen seg da han kjørte de snirklete veiene ut mot Kvitnes Gård.

Det var sludd, mørkt og glatt, og vindusviskerne gikk på full guffe.

GPSen som lyste mot ham pekte til foten av Møysalen i Hadsel Innland, lengst nord i Nordland. I sin tid et maktsentrum og en hotspot for internasjonal handel og dampskipstrafikk i Nord-Norge.

Nå - en matdestinasjon som tiltrekker seg unge, lovende bransjefolk som en magnet.

Men der og da, bak rattet, kjentes det som om han var på tur til verdens ende. Han motet seg opp - noen måneder som stand-in på kjøkkenet skulle han alltids klare.

Fire måneder senere kjøpte han hus og bestemte seg for å bli værende.

I likhet med en hel flokk med unge, lovende bransjefolk som vil være med på å bygge opp en ny matdestinasjon i nord.

– Halvar Ellingsen er en legende i bransjen, og er grunnen til at vi alle har søkt oss hit. På veien har vi oppdaget en annen måte å leve på.

– Noen drar videre, men vi som blir her er likesinnede og det blir et helt spesielt miljø av det. Kremfolk, kreativ frihet og mye armslag. Her blir jeg, sier Espen.

Gourmet fra grøfta

Halvar Ellingsen har en stor kongepokal fra 2009 stående som kvitterer for at han er en av landets beste kokker. Han er tidenes yngste norgesmester gjennom tidene.

Og trolig den eneste kokken som aspirerer til michelinstjerner med ting han har røsket opp fra grøfta.

Da han fikk muligheten til å etablere en restaurant på Kvitnes, oppdaget han at stedet i sin tid var eid av hans egen tipptippoldefar. Et sted med nærhet til noen av landets største fiskebanker, råvarer i verdensklasse.

Det var ikke noe å tenke på.

I en mannsalder har den store gården stått til nedfalls i ei bygd tynet av sparekniv og fraflytting. Nå har stedet dundret inn med en synlighet på norgeskartet som har gitt rikspressen nakkesleng.

– Hele bransjen har øynene på Kvitnes Gård. Det finnes ingenting lignende i hele landet, sier Kvitnes-kokk Maren Bjerkeli.

I 2020 åpnet dørene. Anmelderne triller seksere på terningen, gjestene krysser kontinenter for å rulle inn på tunet akkurat her.

Lokalbefolkninga vet knapt hva som traff dem.

– Det er husmangel, rett og slett, forteller souschef Maren.

Kokker, servitører og bransjefolk fra Svalbard i nord til Italia i sør har trukket til Kvitnes og blitt med på oppbygginga av det som i løpet av kort tid har blitt en av landets mest ettertraktede matdestinasjoner.

Ut av dvalen

Du vet du jobber med slow food når du vekker biene som skal bestøve plantene som skal bli til frø til nye planter som du skal servere til gjestene.

Så er også mantraet til Kvitnes gård også at gode ting tar tid for å bli gode.

Cathrine Thoresen legger øret inntil en av flere store bokser midt på plenen utenfor huset sitt.

Hun har leid et gammelt bestemorhus på Hennes på Hadsel innland og i hagen har hun noen hundre tusen samboere.

Langt der inne et sted ligger ei dronning og pulserer av liv, og skal legge egg som skal bemanne bikuben.

Det er om å gjøre å ikke slippe dem ut for tidlig i tilfelle vinteren gjør comeback, som den ofte kan gjøre i nord til langt ut på sommeren.

Hun har koll på hagen, dyrene, restauranten på Kvitnes Gård, og tid er en av de viktigste ingrediensene i alt hun gjør. Frøene hun planter på denne siden av året, kan bli en bugnende matrett om flere måneder. Kanskje til og med år.

– Jeg har jobbet lenge i bransjen med mange arbeidstimer i døgnet 6-7 dager i uka. Denne rytmen og variasjonen i arbeidshverdagen faller meg naturlig. Det er noe helt annet, sier medeier, gartner, sommelier og restaurantsjef Cathrine.

Hun kommer fra ei veglaus grend i Femundsmarka, i nærheten av svenskegrensa på Østlandet. Hun flyttet hjemmefra som 15-åring, som man som bygdeknallis gjerne må gjøre når og om man skal begynne å studere.

Veien gikk først til Trysil. Senere har hun søkt seg mot nord.

Grisunger på rømmen har vært en del av hverdagen og omsorg for kopplammet Fernando er restaurantdrift på et nytt plan.

Noen ganger går det hardt for seg.

Det er ikke så lenge siden hun fjernet gipsen fra foten.

Etter ei hard takling på fotballtrening i gymsalen, der en håndfull sambygdinger fra 18 til 70 år trener sammen, ble venstrefoten mer som et vedheng enn noe som kunne ta henne fram i åker og fjell. For det er jo der hun liker seg best.

Men nå er gipsen av og Cathrine går som ei klokke døgnet rundt igjen.

En vanlig arbeidsdag på Kvitnes Gård kan gjerne bety å gå så mye som 30.000 skritt om dagen.

Hun tråkker aller helst der ingen har tråkket før.

Som hun skriver på Facebook-profilen sin:

Do not go where the path
may lead you
Go where there is no path
and you may leave a trail

– Noen ganger er én pluss én lik tre, pleier jeg å si. Det er ikke alltid man kan forutse og planlegge, man må teste ut og eksperimentere litt.

– Den rette kombinasjonen av ting kan gi noe ekstra. Som den rette matretten til den rette vinen, eller den ene ingrediensen som løfter alle de andre matvarene, sier hun.

Eller kanskje som den rette dama på rett sted?

Kaldt og mørkt

Det er ikke nødvendigvis sånn at det må være snø, nordavind og lite folk. Men det er en klar fordel.

For litt som med huskyen hans, Willy, liker kjøkkensjef Simon Liestøl Idsø seg best når han får bryne seg på krevende oppgaver utenfor opptråkkede løyper.

Simon kom rett fra restaurant-miljøet på Svalbard til Kvitnes og har vært en uvurderlig del av drifta på Kvitnes i halvannet år.

– Det er jo ikke noe gøy når det er lett. Det må være nytt og utfordrende, helst litt vanskelig, sier Simon.

Mattias Thyberg slutter seg til Simon sin filosofi:

– Av en eller annen grunn liker jeg meg best når det er mørkt, kaldt og lite folk, hehe.

Mathias er bookingansvarlig og altmuligmann på Kvitnes. Han hadde aldri tatt i en hammer før - nå er han blitt så handy at Halvar er redd han skal forlate for å bli finsnekker på heltid.

Hver søndag og mandag har de fri og går løs på nærområdet med voldsom iver.

De ror ut på fjorden, drar på utflukter og dagsturer og super inn inntrykk og opplevelser.

Mattias er akkurat kommet tilbake fra campingtur i området. Han er brun på nesen og litt støl etter fjelltur og bading på ei folketom strand. Den finske lapphunden hans Pumba peser i varmen. De klarer sannsynligvis å holde ut sommeren litt til.

Ground zero

Ground zero av restaurantlivet? Å mate kua som skal gi råmelk til kokken.

– Jeg elsker den kua her!

Ronja Ås holder rundt nordlandskua Kolla som om de poserer til et just married-bilde. Ronja kommer fra Gøteborg og ankom Kvitnes i september 2021.

Siden har hun servert tusenvis av retter til gjestene. Minst like godt liker hun å servere dyrene, ofte side om side med Marianna Longo. De kjører traktor og spar møkk like ofte som de svinser rundt med skjøre vinglass.

Marianna satte seg på toget i 17 timer fra Italia til Norge. Hun har vært med på reisa ei stund og er med på å servere biter av naturen hun selv er med på å dyrke.

– Jeg liker å gjøre litt av alt, og jobbet mye som frivillig på gård i Italia, forteller hun.

Marianna er servitør og snart agronom. Hun skal studere på Kleiva Landbruksskole ved siden av jobben, for å lære mer. Om alt. Hun får betalt for å studere, mot at hun lover å bli værende i to år. Farm-to-table livet kunne ikke passet henne bedre.

– Jeg håper vi kan inspirere gjestene våre gjennom opplevelsen de får her. Kanskje får gjestene lyst til å dyrke litt selv, sier hun.

På fritiden liker hun å utforske regionen. Nylig var hun på yttersida av Vesterålen for å gå i fjellene og bade på strendene.

– Det var som å være på Maldivene, helt fantastisk, sier hun.

Flaskehals

– Jeg får all creden, men gjør lite av jobben. Jeg oppfordrer de ansatte til å være kreativ og ta eierskap, det er det som gjør det til en kul arbeidsplass og en kul restaurant. Det er disse folkene som er Kvitnes, sier Halvar Ellingsen.

– Ja, vi har satt Kvitnes på matkartet, fått gode anmeldelser og omtaler. Men det jeg er mest stolt av er at vi har fått de folkene vi har fått, som har skapt liv i bygda.

– Det var ikke derfor jeg startet restaurant, men i etterkant er det faktisk disse ringvirkningene som har vært mest stas, sier han.

Bygdelivet i nord har bydd på mange overraskelser og gleder. Men én stor festbrems er de enige om alle sammen.

Livsverket til Halvar virker som en magnet på bransjen, og tiltrekker seg unge, tiltakslystne voksne med stor kraft.

Til et sted der folk enten er i slekt, har kjent hverandre hele livet, er godt gift eller har behov for hjemmesykepleie.

Det setter muligens sitt preg på datingkulturen.

– Dere må skrive at de er single. Vi vil jo at de skal trives. Hvis de blir sammen med noen herfra, så er det jo mye større sjanse at de blir værende, og det vil vi jo, sier han.

Espen nikker. Som kokk med arbeidskløe og ambisjoner var det automatisk restaurantbransjen i Oslo som hadde størst dragning på ham.

Men selv om han fikk flere treff på Tinder, betød livsstilen lite fritid, lange dager på gulvet og 18 kvadratmeter på Bislett.

Så slo det ham: Kanskje fantes det en annen måte å leve på?

Og det livet inkluderer fjellturer som dette.

Nei, det er ikke Kreta. Det er nordnorsk sommer.

Han ser heller ikke mørkt på datingsituasjonen.

– Det er en sånn gnist i lokalmiljøet og bygdelivet som gjør det mye mer sosialt enn livet mitt i Oslo. Selv om det er mange flere mennesker der, kommer du ikke så tett innpå folk som du gjør her. Alle bryr seg om hverandre og bygda her, sier Espen Jensen.

Asiatisk mat har alltid vært hans greie, og han hadde aldri tenkt over at det var mulig å lage mat uten sitron. Nå lar han seg overraske av det han kan smake seg fram til i naturen i Vesterålen som viser seg å by på ingredienser som kan overraske. Og gjerne erstatte ingrediensene som tidligere var obligatorisk.

– Det finnes andre gode ting som man ikke vet om ennå. Litt på samme måte fortsetter livet på Kvitnes fortsetter å overraske, sier Espen.

Lokale krefter

Det spirer og gror på Kvitnes. For lokalmiljøet har det vært en revitalisering av en annen verden. Som å skru på en bryter for å slå på lyset. Slik var det i allefall for Heidi.

– De snakker om bærekraft når det gjelder restauranten og gården. Men bærekraft kan jo gjelde menneskene også, sier Heidi Røreng som bor på Kvitnes.

Da hun ble invitert med på dugnad på gården skjedde det noe. Plutselig var det bruk for henne.

– Jeg turte ikke å søke på jobber og greide ikke å stå i det. Jeg hadde gitt opp og var hundre prosent ufør. I åtte år lå jeg på sofaen, uten å klare å komme meg opp. Så plutselig var jeg en del av noe igjen, forteller hun.

Nå jobber hun full stilling med å holde orden på rommene på Kvitnes.

– Halvar og Cathrine har vist meg tillit og har tro på meg. Det går ikke an å beskrive hvor mye det har betydd for meg. Det viser også hvor utrolig viktig det er å bygge opp og ta vare på gode arbeidsplasser i distriktet, sier Heidi.

Hun har ansvar for å holde orden på de 15 gjesterommene, og styrer dagene sine selv.

Noen ganger varer arbeidsdagen i to timer, andre ganger i åtte. Det hender hun trår til i åkeren også.

– Før var Kvitnes bare en plass man kjørte forbi. Nå blomstrer det opp med ungdom som flytter til, og folk reiser langvegs for å komme hit.

– Man tenker kanskje ikke på hva det kan medføre av ringvirkninger å etablere noe slikt i distriktet, sier hun.