Kraftsituasjonen i Nord-Norge har gjennom flere år vært uproblematisk. Vi har produsert nok kraft til stort sett å klare oss selv gjennom flere år, med tidvis hjelp fra svensk elvekraft når det har vært som kaldest. 

Nå er situasjonen i ferd med å snu. Det grønne skiftet krever at vi benytter oss av grønn kraft i langt større grad enn tidligere. Gamle oljeovner er for lengst ute av de flestes hjem, mens nordnorsk industri er i ferd med å bytte ut oljekjelene til grønnere energikilder. 

I landsdelen vår har vi svært energikrevende industri helt fra Helgeland til Hammerfest. Vi kan nevne aluminiumsverket Alcoa i Vefsn, jernverket på Mo, Finnfjordbotn smelteverk, og ikke minst LNG Hammerfest på Melkøya som skal elektrifiseres innen 2030. 

Årsaken til at Equinors prosessanlegg på Melkøya skal elektrifiseres, heter Snøhvit Future. Et prosjekt som er iverksatt for å forlenge levetiden til gassfeltet Snøhvit i Barentshavet. Gassen fra Snøhvit ilandføres til Melkøya hvor den kjøles ned gjennom en prosess som kreves mye energi, før gassen lastes ombord i store tankskip som tar den ut i Europa. 

Tredobling av forbruket

Når all denne industrien skal over på grønn energi, kan landsdelen havne i en svært vanskelig situasjon. Analyseselskapet Thema har på oppdrag fra NHO og LO laget en rapport om situasjonen. Denne viser at vi per utgangen av 2023 har et kraftoverskudd på om lag 8,8 TWh. Etterspørselen øker eksplosivt i takt med de grønne omstillingene, samt at det står flere hydrogenprosjekter som ønsker grønn kraft til sin produksjon. 

Bare i Nordland fylke anslås det at man i fremtiden vil ha behov for en økning på 228 prosent av dagens leverte effekt, viser rapporten til NHO og LO. De samme tallene fra Troms og Finnmark viser en økning av etterspørsel på 139 prosent av dagens effekt. Kombinert blir dette en økning på årlig forbruk på mellom 27 og 38 TWh. Opptil en tredobling av dagens forbruk. 

Analysen er et godt bilde på hva vi er nødt til å gjøre i Nord-Norge framover. Problemet er at det finnes svært mange interesser som ikke ønsker verken landbasert vindkraft eller havvind. I tillegg har vi ingen flere vassdrag igjen i Nord-Norge som ikke underligger verneplanen. De to siste vassdragene har Salten Kraftsamband allerede fått konsesjon på i Hattfjelldal, og utover det vil det ikke være mulighet å bygge verken vannkraft eller elvekraft. Med mindre regjering og storting går inn for det. Og det finnes det foreløpig ingen vilje til. 

Da står vi igjen med kun én løsning. Å bli enig i nord. Kommunene har fått tildelt myndighet til selv å avgjøre om de ønsker vindkraftverk i sin natur. Vindkraft kan åpne opp for enorme inntektsmuligheter for kommuner med egnede områder.

Enorme inntektsmuligheter

For å ta et eksempel, står Lebesby kommune i Finnmark overfor et stort krafteventyr. Lebesby har i dag et kommunalt budsjett på vel 200 millioner kroner. Inntektsgrunnlaget til kommunen kan øke med opptil 170 millioner kroner, men da er de avhengige av å få innbyggerne og reindrifta med på laget. 

Og det er akkurat der utfordringene ligger for en rekke nordnorske kraftselskaper og kommuner. Motstanden er for stor mot nedbygging av natur. Legger man til etablering av havvind langs kysten fra Helgeland helt opp til Finnmark, har man i tillegg fiskerinæringen som ikke ønsker å få beslaglagt fiskebankene sine. 

Dette er forståelig. Man skal ivareta både fiskerier, og reindriftsnæringa som to sterke kulturbærere her til lands. Men man er nødt til å møtes et eller annet sted på midten, der alle parter sitter igjen med en form for gevinst eller kompensasjon for det tapte arealet. 

Et selskap som har vist over flere år at det faktisk er mulig å få til en sameksistens mellom eksisterende reindrift og ny kraftproduksjon, er Troms Krafts Fakken Vindpark på Vannøya i Karlsøy. Vindparken har 18 vindturbiner som har en installert effekt på 54 MW. Årlig produksjon ut fra Fakken er 139 GWh, som igjen utgjør 13 prosent av selskapets totale produksjon. All vannkraft medregnet. 

Løsning gjennom dialog

Under konferansen Agenda Nord-Norge i Bodø høsten 2023, uttalte direktør Semming Semmingsen i Troms Kraft at de har fått til et godt samspill med reindrifta i området på Vannøya. TK har nå begynt å se på mulighetene for å utvide Fakken med 11 nye møller, gjennom prosjektet Fakken II.

Troms Kraft har også lansert vindkraftprosjekter i Nord-Troms, sammen med Ymber, et annet kraftselskap i Nord-Norge. I mulighetsstudiet har et fjellområde i Kvænangen pekt seg ut som godt egnet for etablering av vindkraft. Kraftselskapene har hatt dialog med reindrifta siden ideen dukket opp, men motstanden har vært stor siden første dag. Dersom dette blir en realitet, vil det gi Kvænangen merinntekter på 50 millioner kroner I det store bildet vil vindparken kunne gi totalt 1,75 milliarder kroner i inntekter til kommune, reindrift, grunneiere og innbyggerne over en 25-årsperiode. Like lenge som konsesjonsperioden varer. 

Klarer man i løpet av de nærmeste årene å få til en enighet mellom de forskjellige partene, som for eksempel i Kvænangen og Lebesby, vil man kunne stå overfor et stort industrieventyr i Nord-Norge. Større enn vi noensinne har opplevd i vår kjære landsdel, som ofte er preget av sentralisering til de store byene nordpå, eller sørover. 

Fare for utflagging

En slik enighet vil utløse etablering av ny industri som nå står i lange køer hos Statnett bare for å få tilknytning til strømnettet. En ny forskrift fra Statnett sier at alle tilknytninger over 1 MW effekt må godkjennes av dem, på tross av at prosjektet ligger innenfor et geografisk område der både nett- og kraftselskapet vet det finnes nok kapasitet. 

Konsekvensen er at modne eller overmodne industriprosjekter blir satt på vent eller kansellert. For ingen klarer seg uten tilknytning til nett og fornybar kraft. 

Mangel på kraft kan også medføre at allerede eksisterende industri velger å flagge ut til land hvor driftsutgiftene er langt lavere enn i Norge. For ett av fortrinnene overskuddet av kraft gir oss, er lave kraftpriser. Vi må belage oss på høyere strømpriser enn vi tradisjonelt har hatt, men kommer vi i en situasjon hvor kraftmangelen blir betydelig, vil vi se at prisene kommer på samme nivå som i Sør-Norge. Da står vi i en situasjon hvor industri og arbeidsplasser kan forsvinne. 

Å havne i en slik situasjon er det vel neppe noen som ønsker, om du er fisker, reindriftssame, industriarbeider, eller er i et annet yrke i nord. For alt henger sammen med alt. Har vi ikke industriarbeidsplasser, får vi færre arbeidsplasser i andre næringer. Inntektene til kommunene og helseforetakene vil gå ned, og enda flere flytter sørover. 

Til slutt vil naturressursene hentes ut, og all inntekt vil forsvinne i samme retning som folket.